Author: bubbb

Av Knut L. Espelid

I slutten av året 1751, gikk en ung rostocker, David Nicolaus Schønfeldt, i land for å tiltre sitt embede som prest ved St. Mariæ tyske kirke. med ham skulle den tyske menighet få en sjelden begavet og initiativrik sjelesørger, hvis almenånd vi ennu idag kan glede oss over. Det hanseatiske kontor dannet på den tid fremdeles en by i byen, et lukket samfunn preget av tysk sprog, kultur og tildels rett. Dets åndelige midtpunkt var kirken som ga et overveldende inntrykk av rikdom. Dens vegger og pilarer var tett besatt med malerier, epitafier, bibelske figurer, lysskjold, i taket hang gedigne lysekroner og gamle skutemodeller og på gulvet lå gamle gravplater som minnet om Det hanseatiske kontors lange historie i Bergen.

Da Schønfeldt kom til Bergen, var det tyske kontor på hellingen og norske kjøpmenn overtok stue efter stue. Schønfeldt og kirkeverge Hinrich Nordmann måtte klare seg med meget forminskede inntekter. De måtte bokstavelig talt sloss om lik for å få penger i kassen til lønn for kirkens betjenter og dens vedlikehold.

Midt i all kampen, fikk Schønfeldt dog anledning til å fortsette sine studier. Han var en meget lærd mann og gikk flittig på bokauksjoner her i byen. Av auksjonsprotokollene på statsarkivet, har jeg funnet at han kjøpte bøker efter notarius publicus Thomas Clitau, da dennes store og kjente boksamling gikk under hammeren i 1754. De følgende år kjøpte han bøker på auksjon efter Henrich Lexau. pastor Nils Winding, provst Christie, Hendrich Gjerding m.fl. Bøker skaffet han seg også fra Tyskland.

Vi vet ikke når Schønfeldt kom på den tanken å skjenke en del av sin betydelige boksamling til Mariakirken for således å opprette et offentlig bibliotek som skulle være tilgjengelig for alle interesserte. I 1766 skjenket han imidlertid til dette formål 400 bøker som han anslo til en verdi av 1200 rd. Da boksamlingen ikke kunne bli gjort tilgjengelig før den hadde fått en passende plass i kirken, tilbød kirkeverge Nordmann seg av egne midler å bekoste byggingen av et sakristi i to etasjer.

I det nye sakristis annen etasje fikk biblioteket sin plass og Nordmann bekostet alt inventar: en ny “Pussleders” lenestol 8 vanlige lenestoler, et blåmalt klaffebord, “Cattuns Gardine for Vinduet i Glas Dørren”, en ildtang, en ildskuffel, en messing lysestake og en lysesaks av jern.

Schønfeldt ønsket at folk skulle gi gaver til biblioteket i form av bøker. Giverne skulle få sine navn inntegnet i en stor protokoll med titel “Verzeichnis derer Goenner die zur Vermehrung dieser Bibliotec Geld und Bücher gegeben”. Biblioteket skulle være åpent hver mandag fra kl. 10 til 12 om formiddagen. alle og enhver, “Sie mögen Geistlische oder Weltliche, Gelehrte ofer Ungelehrte seyn”, ,skulle ha adgang til biblioteket. Dermed kan man med en viss rett si at boksamlingen i Mariakirken var en forløper for et offentlige bibliotek i Bergen.

Schønfeldt døde i 1781 og kirkeverge Nordmann noen år senere. De ligger begge begravet i omtalte sakristi. Av de midler Schønfeldt efterlot seg, gikk 418 rd til kirkens bibliotek.

De følgende år slumret boksamlingen i fred og ro. En innsender i Den Norske Tilskuer for 29. januar 1818 skriver: “Den Tydske kirke ejer en Bogsamling, bestemt til offentlig Nydelse, men riimeligvis nydes den nu kun af Møl og Bogorm, da dens Existence er saagodt som aldeles ubekjendt”.

En annen innsender i Bergensposten for 4. april 1869 foreslo å la boksamlingen innlemme i Bergens museums bibliotek, at ingen hadde luftet denne tanke, mente innsenderen kom av den isolerte stilling kirken med sin tyske menighet før hadde inntatt i byen. Han avsluttet med følgende kraftsats: “Men nu er Gudskelov Alt dette forbi; vi har ikke længere en Smaastat med Særintersser i vor By – vi ere nu alle norske Bergensere, og naar det gjælder vor fælles Oplysning, falder Alles interesser sammen.”

Diskusjonen om Mariakirkens biblioteket bl.a. førte til at tanken om et offentlig bibliotek i Bergen endelig ble realisert. Ved kongelig resolusjon ble det i 1876 bestemt at biblioteket skulle overleveres Bergens offentlige bibliotek som dettes eiendom. Men Schønfeldts bestemmelser om bøkers og tidsskrifters anskaffelse for renteinntektene ble stående uforandret. Fremdeles er det sognepresten til Mariakirken som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn til denne samlingen.

Da Bergens offentlige bibliotek i 1960-årene fikk plassproblemer, vedtok Bergens formannskap i januar 1969 å la deponere den eldre del av biblioteket, 2800 bind, i Universitetsbiblioteket.

Mariakirkens bibliotek hos oss består vesentlig av teologiske og kirkehistoriske verker. Men også bøker innen filosofi , filologi, geografi, topografi, historie, naturvitenskap, rettsvitenskap m.m. er representert. Samlingen er oppstilt systematisk efter en trykt fortegnelse fra 1891, som må brukes som katalog, da det ikke har vært mulig å få samlingen registrert i Bibsys eller på kort. Bøkene er vakkert innbundet og bindene er i god stand.

 

 

 

 

 

Om Manuskriptsamlingen

Allerede fra Bergens Museums stiftelse i 1825, fikk samlingene manuskripter, diplomer og dokumenter en fremtredende plass innenfor biblioteket. Denne plass har de på mange måter beholdt også etter opprettelsen av Universitetsbiblioteket i Bergen i 1948, en direkte fortsettelse av Bergens Museums bibliotek.

Manuskriptsamlingen har et noe tilfeldig preg. Den er kommet i stand ved gaver og i meget liten utstrekning ved kjøp. Store deler av den har vesentlig bergensk og vestnorsk interesse, men meget av dens lokalhistoriske stoff har rikspolitisk interesse på grunn av den dominerende stilling Bergen har spilt i norsk økonomisk, sosial og kulturell historie.

Manuskriptsamlingen teller idag ca. 2100 hovednummer. Det sier lite om størrelsen, da et nummer kan innholde noen få brev mens et annet kan inneholde metervis med arkivalier. Alt sammen er katalogisert og oppstilt som en samling uten underavdelinger.

Gruppen brev og dagbøker er forholdsvis omfattende. Her finner en W.F.K. Christies dagbøker fra Eidsvollsforsamlingen, hans antikvariske reiseberetninger og brev til familie og venner. Eidsvollsmannen Fredrik Meltzers dagbøker 1796-1831, en viktig historisk kilde, finnes også her. Brødrene August og Wollert Konows brevsamling på nesten 500 brev inneholder viktige bidrag til norsk handelshistorie. Fra Ole Bull har en 282 brev til familien. Kjøpmann Jacob Andreas Michelsen, Christian Michelsens far, har også etterlatt seg en stor korrespondanse med sin venn banksjef Jørgen Breder Faye fra 1850-årene og fremover. Brevene er meget frittalende om bergensk kommunepolitikk, handel og stortingspolitikk fra den tid han satt på Stortinget. Samleren bankfullmektig O.I. Larsen overlot etter hvert sin store brev samling til biblioteket. Den inneholder bl.a. ca. 60 brev fra Arne og Hulda Garborg og ca. 80 brev fra Knut Hamsun.

Samlingen innholder nesten ingen skjønnlitterære forfatter manuskripter, men har et betydelig antall faglitterære. Blant de sistnevnte finner en Christies, Jacob Neumanns og Lorentz Klüwers arkeologiske og Lyder Sagens lokalhistoriske arbeider, Christian Magnus Falsens betydelige samling av notater, utkast og utskrifter til historiske og rettshistoriske arbeider, J. C. Dahls studier over norsk bygningskunst, m.fl.

En meget viktig kilde til Bergens sosialhistorie er arkivene etter 14 bergenske håndverkslaug. De eldste protokoller går tilbake til siste halvdel av 1500-tallet og er ført frem til laugenes opphevelse i 1862.

De store firmaarkivene utgjør et enestående kildemateriale til Bergens handel og økonomiske historie. Fem av byens eldste og største handelshus og flere mindre har overlatt alle sine forretningsprotokoller og papirer til biblioteket. Det er firmaene Krohn (ca. 1775-1895), Harmens (ca. 1765-1895), Janson (ca. 1755-1820), Mowinckel (ca. 1760-1900) og von Tangen (1746-1920). Alle drev de Nordlandshandel og deres arkiver belyser derfor også nordnorsk næringsliv gjennom 200 år.

Et rikt kildemateriale til Bergens teater- og musikkliv har en i arkivene til Det dramatiske Selskap fra 1794 og til Det norske Theater fra 1850. Musikselskabet Harmoniens protokoller og papirer er oppbevart fra 1769, og dertil har selskapet deponert i biblioteket sin store samling av håndskrevne partiturer fra dets første tid.

Sogneprest Olaf Olafsen (1843-1932) skjenket sine store samlinger til Hardanger, Voss og Romsdals historie til biblioteket, og Peder Fylling (1818-1890) har etterlatt seg tilsvarende samlinger for Sunnmøre. Sogneprest Ivar Anker Heltzen (1785-1842) drev inngående studier av Ranas historie, av folkeliv, fauna og flora, og dette omfattende materialet finnes også i biblioteket.

Personal- og slektshistorie er godt representert i Manuskriptsamlingen. Bibliotekar A. M. Wiesener (1879-1947) skjenket sine store samlinger om henved 100 bergenske slekter til biblioteket. Ingeborg Gades forarbeider til bergensk genealogi er også blitt innlemmet i samlingen.

Knut L. Espelid

 

 

Manuskriptsamlingen inneholder håndskrevet og upublisert arkivmateriale.Store deler av den har vesentlig bergensk og vestnorsk interesse, men meget av samlingens lokalhistoriske stoff har rikspolitisk interesse på grunn av den dominerende stilling Bergen har spilt i norsk økonomisk, sosial og kulturell historie.

Manuskriptsamlingen teller i dag ca. 3000 hovednummer. Alt sammen er katalogisert og oppstilt som en samling uten underavdelinger. Et hovednummer kan innholde enkeltobjekt eller et større arkiv med flere tusen objekt.  Manuskriptsamlingen er kommet i stand ved gaver og i meget liten utstrekning ved kjøp.

Samlingens kataloger finner du her.

Materialet fra manuskriptsamlingen blir utlånt ved Manuskript- og librarsamlingenes bibliotek, og er på samme måte som bibliotekets andre spesialsamlinger bare til lesesalslån.

Om Manuskriptsamlingen:                                                                           Manuskriptsamlingen ved UBB. Av Knut L. Espelid.                                                      Om manuskriptsamlingen og kvalitetsreformen. Av Rune Kyrkjebø.

Artikler om tema fra manuskriptsamlingen:

• Bergens Bakerlaug. Av Knut L. Espelid.
• En middelaldersk pergamentcodex. Av Lars Otto Grundt.
• Ibsens honorar. Av Lars Otto Grundt.
• Bergens Gullsmedlaug. Av Sigurd Fasting Jacobsen.
• I “Prisonen”. Av Sigurd F. Jacobsen.
• Sjørøverens dagbok. Av Sigurd F. Jacobsen.
• Byron-brev. Av Johanne Martens.
• Strilekrigen. Av Gerhard Munthe.
• Julie. Av Audun Tvinnereim.

 

Av Hallvard S. Bakken

 

Tidlig om morgenen den 9. april 1940 strevet evakueringsmannskap ved Universitetsbiblioteket i Oslo og professoren ved Norsk Folkeminnesamling med å bringe de mest verdifulle manuskriptene i sikkerhet. Det hele føltes fullstendig meningsløst. Våpenløse og hjelpeløse skulle men redde eventyr og sagn og folkeviser fra fiendens bomber. Et bombesmell gjorde at den tunge kassen ble satt ned og ryggen rettet. “Nå skulle vi hatt noe annet å forsvare oss med enn eventyr !”

“Si ikke det”, sa professoren som så opp mot flyene, “nå kan det nettopp være dette vi trenger for å forsvare vår egentlige nasjonale selvstendighet”. Det tok tid før en slik profetisk tale ble forstått. Forvirringens og ryktenes sommer fulgte viljeløs, vimrende, visste ei hvorhen. Konge, regjering, og ledende politikere var utenfor landets grenser. Amatører, kjente personligheter, opererte her hjemme med vanskelige politiske oppgaver.

En billedkavalkade over norsk natur og folkeliv, tekstet med vers fra kjente nasjonale dikt kom i bokhandelenog ble betraktet som en patriotisk handling. Det var slutt med nordmenns smil over “kraftpatrioters” diktning. Venstreorienterte diktere skrev patriotisk krigslyrikk, Nordahl Grieg trygg i utlandet, Arnulf Øverland til han ble arrestert, Gunnar Reiss-Andersen anonymt, fordi han overtok sin dikterbror Øverlands rolle som kampdikter og kom i faresonen.

Høsten 1941 kom i Stockholm ut et lite hefte “Norsk krigslyrikk” med bidrag fra alle tre, dedisert: Til kongen (som allerede var blitt symbol). En meget kjent og betydelig norsk politiker, som oppholdt seg i Sverige, skulle høsten 1942 sende en hilsen til nære slektningers sølvbryllup i Amerika. Han sendte det gamle plansjeverket “Billeder af Norges Natur og Folkeliv” som han formodentlig hadde funnet i et svensk antikvariat. På tittel skrev han en hilsen og verselinjene “Et land bak alle fjellblå bånd som tinder bak tinder og fond bak fond kan rummes i en knyttet hånd – vårt land av hellig smerte”.

Valget av gaven er som en bekreftelse på folkeminneproffessorens spådom, sitatet som er hentet fra Reiss-Andersens anonyme dikt “tre ganger Norge” er ikke bare uttrykk for en stor pasifistisk politikers skuffelse og bitterhet, men et allmenngyldig uttrykk for stemningen så vel ved utefronten soom i det okkuperte Norge.

Moderne, politisk belastede historikere har ikke evnet å føre videre til etterslekten det irrasjonelle innslag i folkets holdning under krigen. Det ble en åndsmakt først og fremst bygget opp av våre diktere

 

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 7. desember 1968. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)

 

Av Hallvard S. Bakken.

Tidlig om morgenen den 9. april 1940 strevet evakueringsmannskap ved Universitetsbiblioteket i Oslo og professoren ved Norsk Folkeminnesamling med å bringe de mest verdifulle manuskriptene i sikkerhet. Det hele føltes fullstendig meningsløst. Våpenløse og hjelpeløse skulle men redde eventyr og sagn og folkeviser fra fiendens bomber. Et bombesmell gjorde at den tunge kassen ble satt ned og ryggen rettet. “Nå skulle vi hatt noe annet å forsvare oss med enn eventyr !”

“Si ikke det”, sa professoren som så opp mot flyene, “nå kan det nettopp være dette vi trenger for å forsvare vår egentlige nasjonale selvstendighet”.

Det tok tid før en slik profetisk tale ble forstått. Forvirringens og ryktenes sommer fulgte viljeløs, vimrende, visste ei hvorhen. Konge, regjering, og ledende politikere var utenfor landets grenser. Amatører, kjente personligheter, opererte her hjemme med vanskelige politiske oppgaver.

En billedkavalkade over norsk natur og folkeliv, tekstet med vers fra kjente nasjonale dikt kom i bokhandelenog ble betraktet som en patriotisk handling. Det var slutt med nordmenns smil over “kraftpatrioters” diktning. Venstreorienterte diktere skrev patriotisk krigslyrikk, Nordahl Grieg trygg i utlandet, Arnulf Øverland til han ble arrestert, Gunnar Reiss-Andersen anonymt, fordi han overtok sin dikterbror Øverlands rolle som kampdikter og kom i faresonen.

Høsten 1941 kom i Stockholm ut et lite hefte “Norsk krigslyrikk” med bidrag fra alle tre, dedisert: Til kongen (som allerede var blitt symbol).

En meget kjent og betydelig norsk politiker, som oppholdt seg i Sverige, skulle høsten 1942 sende en hilsen til nære slektningers sølvbryllup i Amerika. Han sendte det gamle plansjeverket “Billeder af Norges Natur og Folkeliv” som han formodentlig hadde funnet i et svensk antikvariat. På tittel skrev han en hilsen og verselinjene “Et land bak alle fjellblå bånd som tinder bak tinder og fond bak fond kan rummes i en knyttet hånd – vårt land av hellig smerte”.

Valget av gaven er som en bekreftelse på folkeminneproffessorens spådom, sitatet som er hentet fra Reiss-Andersens anonyme dikt “tre ganger Norge” er ikke bare uttrykk for en stor pasifistisk politikers skuffelse og bitterhet, men et allmenngyldig uttrykk for stemningen så vel ved utefronten soom i det okkuperte Norge.

Moderne, politisk belastede historikere har ikke evnet å føre videre til etterslekten det irrasjonelle innslag i folkets holdning under krigen. Det ble en åndsmakt først og fremst bygget opp av våre diktere

(Artikkelen ble første gang trykt i Bergens Tidende 7. desember 1968. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)