Bergens Bakerlaug

Av Knut L. Espelid.

 

bakerBakermestrene tilhørte både sosialt og økonomisk det øvre sjikt av det gamle bergenske håndverkssamfunn. Den stilling de inntok skyldtes først og fremst de fordelaktige privilegier som deres laug alt tidlig oppnådde både av de lokale myndigheter og av regjeringen i København.

Illustrasjonen viser i original kong Fredrik IIIs konfirmasjon av 23. august 1648 av de privilegier som Bakerlauget i Bergen var blitt tilstått i 1626 og 1641 av lensherren på Bergenhus, Henrik Thott, og av byens borgermestre og råd. Privilegiebrevet utgjør 17 sider i folioformat og er forsynt med kongens egen underskrift og rikets segl. Det oppbevares i dag i Universitets- bibliotekets manuskriptsamling, hvor byens gamle laugsarkiver danner en egen avdeling og med sine 130 protokoller og 36 dokumentpakker, utgjør en verdifull kilde til 300 års bergensk håndverkshistorie.

Bergens bakerlaug er byens nest eldste laug, men antagelig det eldste i denne profesjon i landet. Det fikk sine første privilegier godkjent av byens myndigheter i 1597 og konfirmert av Christian IV i 1607. Bare Gullsmedlauget var tidligere ute, idet det oppnådde kongelig konfirmasjon på sine laugsartikler allerede i 1568.

Privilegiebrevet inneholder 17 artikler. Bakerlauget skulle ledes av en oldermann, valgt av mestrene, og to bisittere. de skulle dømme i alle stridigheter innen lauget. Gjestebud eller drikkelag i laugshuset var strengt forbudt. Bakernes antall ble begrenset til 20 og det var forbudt for fremmede, gifte bakere å slå seg ned i byen dersom de var blitt fordrevet fra sitt fedreland eller annetsteds fra “och der kan haffuet W-bagett”.Ey heller Nogen anden som med nogen lastelige gierninger kand were befunden, mens hand schall were ærlig och schicekig saa hand dette sit Hantwerch uden nogenn forargelse kand och maa betiene”.

Lauget fikk enerett til salg av brød i vagevis til tyskerne på Bryggen, og det ble forbudt for utlendinger å gå omkring i gatene og falby brød eller selge det til høkerne. Brødet måtte kun selges fra skipene eller torvet. Ingen mester måtte lokke til seg drenger eller svenner fra andre mestre, og en utlært svenn måtte tjene hos en mester i byen i to år for lønn og avlegge mesterstykke før han kunne begynne for seg selv. “Om nogen Suend eller Dreng indlegger sig udi Løsagtighed ed sin Mesters Pige, eller andere Quindfolch, som tienner i Brød med sig”, da skulle han straffes efter loven og dessuten bøte 1 rd til laugskassen. Når en mester, svenn, dreng eller noen av deres familie døde, var samtlige laugsbrødre forpliktet til å følge liket til graven, og var avdøde ikke i stand til å bekoste begravelsen, skulle utgiftene dekkes av lauget. Også i sykdomstilfeller skulle laugskassen tre støttende til om det det var behov for det. Til sist ble bakerne pålagt å “bage godt och ustraffeligt Broed” av den vekst som myndighetene bestemte, alt efter kornprisen.

Bakerlauget fikk de følgende år nye privilegiebrev, men lauget beholdt hele tiden sin eksklusivitet, idet mestrenes antall var begrenset og rekrutteringen av nye mestre foregikk innen de etablerte bakerfamilier.

I 1839 ble samtlige laug opphevet, og i 1866 ble det ved lov bestemt at alle laug skulle bortfalle innen utgangen av 1869, unntatt Bergens Bakerlaug, hvis medlemmers virksomhet var knyttet til privilegerte bakergårder. Først i 1894 mistet lauget sine privilegier, etter å ha forsvart dem like i Høyesterett. Bergens bakerlaug ble således det siste laug i Norge.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 5. februar 1977. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)